Från artikelns författare Andreas Wise: Stig, du kan gjerne vise artikeln i din blogg, men jeg må be deg om å nevne at den kommer fra dagbladet.no, med link. Jeg er glad du liker den! /Andreas
Här (Dagbladet) finns artikeln (som jag ju gärna i sin helhetvill ha med i min blogg): http://www.dagbladet.no/2012/04/26/nyheter/debatt/breivik/21328936/
[Inom hakparentes: mitt försök till översättning]:
Det er lett å bli stolt av det disse vitnene representerer.
Andreas Wiese
awi@dagbladet.no
I rettssal 250 er Anders Behring Breivik nå plassert på sidelinjen. Etter å ha fått en uke [vecka] til sin forklaring, er han nå flyttet fra vitneboksen til tiltalebenken. Der sitter han med forsvarsadvokater på begge sider og voktere ved siden av dem igjen.
Derifra må han nå høre historiene til dem han rammet [drabbat] i sin voldstrang. Brevik tror han forfekter ideer, men det var mennesker han drepte og skadet.
Vanlige mennesker, som gjorde sin jobb, som var glade for sitt sommervikariat i Høyblokka eller gledet seg til helgen. Mennesker som ble blåst ut av bygningen av trykkbølgen, mennesker som hørte drønnet og oppdaget at de ikke lenger kunne se. Mennesker i panikk og mennesker som med fare for egen liv eller helse gjorde det de kunne for å hjelpe hverandre.
Nå står overlevende foran retten som vitner. Og de snakker til retten, til dommer, aktor [åklagare] eller bistandsadvokat [målsägarbiträde]. Forsvarsadvokatene stiller ingen spørsmål [frågor] til disse vitnene. Det er vanskelig å forestille seg at de ville kunne si noe formildende for Breivik, eller noe som vil få ham til å virke mer tilregnelig.
Retten får høre om døde kolleger, om ansikter som løsner fra kraniet av trykkbølgen fra bomben, om knusningsskader. De får høre om mange operasjoner. Om store smerter. Om et menneske som mot alle odds klarer å overleve etter å ha sittet sju meter fra Breiviks bombe da den sprang.
Vi hører omsorg og bekymring for kolleger, vi hører om ønsket om å være på jobben. Vi hører ønsker om å komme tilbake, om å ville klare de målene man hadde før den dagen Breivik smurte sin matpakke, lastet inn våpnene og kjørte en bombe mot regjeringskvartalet.
Det er forbausende rolige mennesker vi møter. Mennesker med stor verdighet. De forteller saklig og rolig [lugnt]. Og de vier [ägnar] Breivik ingen eller minimalt med oppmerksomhet der han sitter. De kommenterer ham ikke.
Breivik sitter ensom og må høre på hva han har gjort. Nå får han ikke den oppmerksomhet han ville bombe og skyte seg til. Nå har han ikke noen annen rolle enn som taus [tyst] tiltalt.
Det er ikke mulig å vite hva som foregår der inne, bak Breiviks nesten ubevegelige ansikt. Men noe må det være. Det virker ikke som det spørsmålet er spesielt interessant for de som vitner i dag. De er opptatt av kolleger, familie, venner.
Harald Føsker er opptatt av at fanger skal få en verdig og sømmelig behandling i dette landet. Det er det han har arbeidet med gjennom et langt liv. Vi kan bare håpe at Breivik nå lærer noe om hva norsk kultur egentlig er. Det er lett å bli stolt av det disse vitnene representerer.
Og når man går ut på gaten, etterpå, og møter et tog med 40 000 mennesker som går rolig forbi mens de synger «Små barn av regnbuen», da er det lett å begynne å gråte.
Från nätet :
(Expressen)
